Påstandene ovenfor er fra noen av de som har møtt hesten før meg.  Treneren, Jan Ivar Johansen, mente hesten var gal.  Han ville avlive hingsten.  Først ville de forsøke kastrering, fortalte eier Nils Kristensen, men hingsten protesterte så heftig at det måtte droppes av sikkerhetsmessige grunner.  Da Little Fin K. kom til Forus med hestetransporten var de 3 menn for å laste hesten av. På boksen viste hingsten så skremmende atferd at banemannskapet truet med avliving om hesten ikke ble hentet øyeblikkelig.

Jeg skriver sjelden om navngitte hester.  En årsak er selvsagt at hesteeierne sjelden vil ha historien om sin hest på trykk.  Dessuten vil jeg nødig bli oppfattet som skrytete, noe en slik historie lett kan bli oppfattet som.  Dette er en historie om en misforstått hingst.  Det finnes desverre mange slike hester og mange slike historier å fortelle.  Ja, jeg blir ofte oppgitt over hester som uvitende blir feil håndtert.  Det er likevel ikke min hensikt å henge ut noen for feil som er gjort.  Jeg tror eieren når han sier hesten var OK hjemme.  Jeg vet ellers ingen ting om hvordan treneren har håndtert hesten og kan følgelig heller ikke kritisere han for noe.   Mitt mål og mitt ønske er at historien kan virke til at andre hesteeiere og trenere som møter en slik hest ikke trekker for raske slutninger.  Jeg har møtt mer enn 5000 hester i min karriere.  To av disse, en hingst og en vallak ville ”ta” meg,  men ingen av de var gal.  En håndfull hopper har hatt hormonforstyrrelser så sterke at treningen blir vanskelig.  Med andre ord er det lite sannsynlig at du møter en gal hest.

Var OK hjemme, men bare kjørt et par ganger i vogn

Little Fin K er en vakker 4 års hingst av god travstamme.  Han var i vogn et par ganger som to-åring, i følge eieren .  Så ble han heller lite håndtert før han som 4-åring  ble satt i travtrening.  Hingsten var visst nok vanskelig å spenne for vogn.  Det ble etter hva jeg forstår heller ikke forsøkt gjort.  I et forsøk på å forandre hingstens atferd ble det besluttet å kastrere han.  Det ble med et forsøk fordi ingen klarte å klargjøre hingsten for kastrering.  Hingsten protesterte så heftig at alle forsøk på neddoping og bedøving mislykkes.   Treneren mente hesten var gal og bare måtte avlives.  Eieren fortalte meg at hesten hadde vært rolig og oppført seg normalt hjemme.  Problemene begynte etter at hesten ble sendt i travtrening.  Det var etter at kastreringen mislykkes  eieren  ringte meg og lurte på om jeg kunne gjøre noe med denne hesten, om jeg kunne ta han i trening?  Vi ble enige om at jeg skulle gjøre et forsøk .  Flere transportmuligheter gikk, men hingsten var så vanskelig at transportøren vegret seg noe.  Det tok derfor et par uker før Little Fin K en mandags kveld i mai ble sendt vestover mot Forus.  Meningen var at jeg skulle hente han der under kjøringen tirsdag kveld.

Hingsten oppfattes som gal også på Forus

Tirsdag morgen ringte eieren og fortalte at banemanskapet på Forus hadde ringt treneren og bedt noen hente hesten på Forus øyeblikkelig.  Hvis ikke måtte de skyte hesten, fordi hesten var gal!  Jeg hadde ikke planer om å dra inn før på ettermiddagen til kjøringen.  Eieren var selvsagt svært urolig og bekymret for hesten.  Jeg beroliget han med at jeg skulle ta meg av dette ved å be vet. Bjørn Løkken gå bort og gi hesten noe beroligende.  Det gjorde jeg og satte meg deretter i bilen og kjørte mot Forus.  Rett før Sandnes ringte Løkken og sa jeg kunne ta ”foten av gasspedalen”.    Hesten virket ganske normal og hadde i alle fall roet seg med høy og vann.  Da jeg kom til banen traff jeg banemann Høgemark, som  hadde villet avlive hesten.  Jeg ble i beste mening formanet om å passe meg.  De hadde vært tre voksne mannfolk for å leie hesten av transporten.  At de mente hesten var gal og farlig forstod jeg de mente på alvor.

Her kommer Little Fin K. i lett trav i treningsløypa på gården. Oktober 07                      Vi tar en pause og kikker på de andre hestene.  Joda, han er hingst fremdeles.

Stikker av under lasting

Jeg kikket over boksen og så en normal hest,  som riktig nok virket litt urolig og stresset.  Jeg gikk inn i boksen og satte taugrimen på uten at hingsten gjorde noe galt.  Han gikk også rolig ut og mot hengeren med meg, men var ikke særlig lysten på å la seg laste.  Han steilte mye.  Banemannen og hesteskysskaren så på og mente jeg er gal som holdt på med en steilende hest over meg.  Hesten var imidlertid ikke ondsinnet og jeg hadde rimelig god kontroll på situasjonen.  Det er grunn til å bemerke at steiling eller andre former for protester er  normale reaksjoner hos en hest.  Med andre ord viste Little Fin K ikke noe unormal atferd.   Ved et tilfelle landet han likevel med longertauet mellom beina og jeg hadde til slutt ikke annet valg enn å slippe. 

 Little Fin K. står rolig og beiter mens jeg sjekker beina.                                                   Pelspleie og kos etter en treningstur.

Inn på banen med et langt tau mellom beina

Little Fin K reiste avgårde med tauet på slep inn i banen.  Å løpe etter en løs hest mener jeg bare vil føre til mer løping.   Jeg sto derfor rolig å fulgte med på hva som skjedde.  Samtidig registrerte jeg at hingsten aldri sparket etter tauet.  Jeg konkluderte med at han neppe var særlig bakredd.  Hingsten løpte opp mot to ekvipasjer i hovedbanen.  De følte seg antagelig usikker på situasjonen og kjørte inn på indre bane.  Little Fin K fulgte imidlertid etter.  De to kjørte så ut i hesteringen og Little Fin K jogget da inn på indre bane og begynte å beite.  Først da fant jeg det hensiktsmessig å prøve å fange hesten inn igjen.  Jeg beveget meg rolig rundt hingsten i påvente av at han skulle tråkke ut av tauet han hadde mellom beina.  Da det skjedde bøyde jeg meg ned og plukket opp enden.  

Tilbake til hengeren protesterte han et par ganger, men tuslet etter hvert ombord.  Han sto rolig og jeg merket knapt at jeg hadde en hest på hengeren.  Under travkjøringen på kvelden ble jeg tilsnakket av den tredje mannen som var med på avlastingen.  Han uttrykker at han så meg da jeg hentet den gale hingsten inn på indre bane og ble imponert av måten jeg fanget han på.  Men den hadde jo et langt leietau og grime, svarte jeg.  Greit nok, repliserer han, men jeg var med å laste den galningen av bilen, og ville aldri våget gå rundt den hesten slik du gjorde.  Her vil jeg bemerke for leserne at i mange tilfeller vil en slik stresset hest oppføre seg roligere på et langt leietau enn om den blir holdt i bare i grimen.  Holdes hesten i grimen vil hesten oppleve situasjonen som en kamp og vil gjerne prøve å få mer frihet.  Dessuten hadde jo hesten løpt av seg litt allerede.

Her bor Little Fin K.  Boksen er ikke mye solid.  Bare et "stilasrør" hindrer han i å gå ut på gangen.  På andre siden står en annen hingst.

Little Fin K. stresser veldig mye

Hjemme på gården opptrer hesten veldig stresset.  Han løpte langs med gjerdet i luftegården hele tiden.  På stallgangen stresset han veldig og sto ikke i ro et sekund.  Han ristet i hodet og jaget fram og tilbake i ett.  Han urinerte også unormalt ofte og det var seig urin med sterkt lukt.  Min første tanke  var at hesten kunne lide av hormonforstyrrelser.  Imidlertid har jeg til nå bare opplevd hopper med dette problemet.   Uansett, Little Fin K. var rett og slett i sterk mental ubalanse.  Ifølge eieren hadde hingsten vært rolig og avslappet hjemme.  Problemene hadde begynt under oppholdet østpå hos treneren.  Slik hesten var syns jeg det var forståelig at ingen hadde fått vogn på han.  Jeg bestemte meg derfor først for å gi hesten et par dager fri i luftegård og på boks, for å hente seg litt inn igjen. 

Han var skeptisk og viste meg ikke tillit

Den første treningen fikk han, som de aller fleste, i rundpaddocken.  Hovedhensikten med å jobbe hesten der er å etablere samhørighet og trygghet mellom hesten og meg som trener.  Hesten må like seg og føle seg trygg i mitt selskap, og hesten skal være under meg i rang.  Little Fin K. var  lite tillitsfull.   Han kom ikke uten videre opp til meg.  Prøvde jeg å sette på grimen trakk han seg bort.  Jeg lar alltid hestene gå uten grime ute.  De må derfor komme til meg ved innhenting, og stå rolig mens grimen settes på. 

Little Fin K. viste meg likevel tillit raskere enn de fleste, men tålte svært lite press.  Han ble fort usikker og stresset når han gjorde feil.  Jeg legger ofte mer press på hestene når de gjør feil.  Jeg vil gjerne erfare hvordan hesten takler press og stress.  Jeg trener bevisst hestene opp til å tåle mer press fra meg.  Det ideelle er at hesten under mer press leter hardere etter rett utvei/løsning.  Litle Fin K. ville i begynnelsen heller legge på innhegningen enn å bevege seg.  Men etter hvert gikk det bedre og han våget å prøve nye ting så snart han erfarte at jeg ikke straffer de feil han gjorde.  Han kom etter hvert opp til meg hver eneste gang jeg ba om det.  Han stakk mulen fram for å få på grimen.  Slik jeg vil ha det ved innhenting fra luftegården.

Han har vært gjennom den vanlige tilvenningen med plast og annet.                   Vannslangen var skummel til å begynne med, men nå beiter han mens jeg spyler beina.

De to første ukene hos oss er han likevel veldig sky ved innhenting.  Han var antagelig vant til å gå med grimen på og var usikker hver gang jeg kom med taugrimen og tauet.  Jeg benyttet derfor samme teknikk i luftegården som i rundingen.  Han fikk valget mellom å komme til meg eller løpe rundt.  Etter hvert skjønte han at det enkleste  uansett var å komme opp til meg.   For leserne vil jeg poengtere viktigheten av å generalisere opplevelsene for hesten.  Det er ikke nok å lære hesten noe i rundingen.  Det samme må gjentas på flere andre steder, som for eksempel i et par luftegårder, på en ridebane og på beite.  Først når Little Fin K. skjønte at jeg hadde kontroll over alt,  da kom han til meg hver gang jeg hentet han inn.

 Tømmekjøring og tilvenning til vogn

Etter en uke med jobbing i rundingen er Little Fin K. blitt veldig tillitsfull.   Nå gikk jeg videre til tømmekjøring.  Han var ikke med på dette i det hele tatt, men lærte utrolig fort.  Etter et par treningsøkter i travsele og sidepull var Little Fin K skikkelig bra og lett å kontrollere. Nå fulgte en periode med tilvenning til vogn.  Jeg leide hesten rundt i en hånd og speedcarten i den andre.  Jeg lot dragene ligge over ryggen mens han beveget seg og mens han sto stille.  Han ble dyttet hit og dit av dragene både på utsiden og mellom dragene.  Han virket ikke til å være godt tilvendt vogn, men virket heller ikke spesielt redd.  Etter et par uker kjente jeg han så godt at jeg valgte å prøve å sette på vogn.  På stallgangen viste han imidlertid de samme stressymptomene.  Han sto fremdeles like urolig og urinerte ofte.  Noe plaget han,  men jeg var usikker på hva.  Jeg håpet bare å se forbedringer snart.  Ofte tar det et par uker før slike hester begynner å vise positive endringer. 

Jeg satte på vogna, mens han fremdeles gikk fram og tilbake.  Jeg måtte forflytte meg med han hele tiden mens jeg festet vogna med seletøyet.  Jeg måtte snakke til han noen ganger da han begynte å hoppe opp med framparten.  Et slags forsøk på steiling var det nok.  Han reagerte positivt på det, men jager fremdeles fram og tilbake.  Etter hver begynte jeg å flytte litt på vogna fra side til side for å provosere han med klem fra dragene.  Det likte han ikke og protesterte med å legge seg mer på.  Jeg måtte korrigere med å bruke hånden min med litt press mot baken hans, samtidig med litt kysselyder, som han var lært å respondere på.  Det gjorde han nå også.  Etter litt tålmodig jobbing ble han veldig bra.  Jeg konkluderte uansett med at han neppe var tilstrekkelig godt innkjørt. 

Jeg lot han stå slik vi vogna i 5 – 10 minutter før jeg seler av.  Detter gjentar jeg annen hver dag en tid, mens jeg lar han stå i lengre perioder hver gang.  Little Fin K.  jaget fram og tilbake hele tiden, men gjorde aldri noe verre enn det. 

Den første turen i vogn

Da jeg bestemmer meg for å kjøre en tur hadde han vel vert hos meg i to uker og var blitt litt roligere.  Han var likevel veldig usikker, særlig på venstre side.  Jeg tenkte ikke på å sette meg opp fordi han hele tiden trengte hjelp framme i hodet.  Jeg måtte ta tak i hodelaget og hjelpe han hver gang jeg skulle snu eller korrigere retningen.  I denne fasen roste jeg hvert eneste steg han tok.  Etter hvert roet han seg såpass at han begynte å bevege seg fram og sideveis når jeg ba om det.  De første turene var korte.  10 minutter kanskje.  I denne fasen av  treningen var målet kun å gi hesten noen gode opplevelser i vogna.  Akkurat samme opplegg som jeg  bruker på når jeg står overfor hester som ikke er temt og innkjørt.

Denne bakken likte han ikke i begynnelsen.  Da trykket det for mye i halen.   Tømmekjøring hadde han kanskje ikke vært gjennom før?

Jeg kjørte Little Fin K. slik noen ganger før jeg syntes han er sikker nok til at jeg ville sette meg opp.  Han hadde protestert litt med forsøk på steiling i nedoverbakke bare med vogna.  Den første turen med meg i vogna kommer det imidlertid tilbake.  Han er redd for trykket som kommer  rundt halen av halestroppa.  Det blir selvsagt mer merkbart når jeg sitter opp i vogna.  Det tar noen treningsturer før han oppfører seg som en rimelig sikker hest.  Av og til kunne han reagere mot trykket i halen om han stoppet for brått.  Han lå  hele tiden over til venstre med hodet.  Det indikerte for meg at hesten ikke var helt trygg på det som var bak. Det kom seg likevel fort og etter en måneds tid kjørte jeg faktisk med slepedekk i joggetempo.  Han var usikker på lyden i begynnelsen, men oppførte seg likevel  OK.  Treningsturene var etter hvert kommet opp i 8 – 10 kilometer annen hver dag.  Jeg hadde skodd han framme fordi han virket litt ustø når farten økte.  Jeg var kjempefornøyd med hesten og utviklingen, noe  jeg fortalte eieren hver gang han ringte. 

En dag bukker han veldig

En dag skjedde det noe som får meg til å angre på at jeg ikke hadde gitt hesten enda mer tid.  Vi kom i bra fart på rettstrekket.  Little Fin K. bråstoppet.  Han fikk et skikkelig trøkk i halerota i det vogna med meg oppi bremset opp.  Han bukket og bykset og gikk til slutt på hode og kne i bakken.  Først da er det mulig for meg å gå av.  Jeg maste litt på han for å få han opp på alle fire igjen.  Så snart han kom seg opp begynte han på nytt med bukking og tok flere byks framover før han omsider roet seg ned igjen.  Jeg vet ikke hva som forårsaket bråstoppen.  På gården er det ofte rådyr som krysser kjøreløypa.  Jeg antar et rådyr må ha skremt han.   Så snart han har roet seg ned satte jeg meg opp i vogna igjen.  Alt virket normalt på flate partier og i motbakke, men han likte seg ikke i nedoverbakke.  Jeg fullførte uansett treningen den dagen.

Enda et spylebilde.  Det er fra første spylingen og han er ganske usikker på den lange gule dingsen med fresende vann ut av.

Neste treningstur ble en nedtur.  Little Fin K. protesterte heftig så snart han kjente trykk fra halestaget. Jeg fikk så vidt roet han ned nok til skritte tilbake til stallen.  Der valgte jeg å ta av halestaget for å se om det kunne hjelpe. Det hjalp.  Hesten oppførte seg mye bedre, men var likevel ikke stabil.  Jeg gjetter på at han nå var øm i halerota etter all bukkingen noen dager tidligere.  Det viser seg desverre at jeg hadde rett.  Faktisk  ble det etter noen dager sårdannelse flere steder i halens myke og sensible del.  Det tok flere dager før det grodde ordentlig.  Jeg kjørte hesten uten halestag i denne perioden.  Han ble etter hvert roligere igjen og jeg følte at problemene nå var over.  Jeg valgte uansett å ta en liten tur uten unnabakker først for å varme opp.  Det hjalp og vi kom etter en tid igjen over i det jeg kaller normal travtrening.  På det tidspunktet regnet jeg vel kanskje med at hesten burde være en måned eller to til hos meg for å få hesten ordentlig stabil og trygg.

Brått vil eieren ha hesten tilbake

Little Fin K. hadde vel vært i min trening i et par måneder når eieren plutselig en mandag ringer og ville at jeg skulle sende hesten tilbake til Jan Ivar Johansen neste dag.  Jeg ble selvsagt litt paff for en slik brå ny vending tilsynelatende uten noen spesiell grunn.  Jeg hadde uansett ikke mulighet til å få hesten på transport neste dag så jeg tilbød å sende han tilbake tirsdagen etter.  Jeg kunne imidlertid ikke dy meg for å stille spørsmål til om treneren virkelig ville ha hesten tilbake?  Jeg hadde forstått det som om han mente hesten var gal og faktisk var litt redd hesten?  Da svarte Nils at de først vil kastrere han.  Jeg tenkte da på alt hesten hadde vært gjennom under siste forsøk på kastrering og antydet at det kanskje ikke var så lurt?  Jeg ga uttrykk for at det ikke ville være rettferdig overfor hesten.  Da måtte det vel være bedre å kastrere hesten her før den ble sendt østpå igjen?  Han lovet å tenke over det og ringe meg tilbake. 

Enda et tømmekjøringsbilde.  Nå begynner han å forstå.                                              Den aller første turen i vogn.

Trenere ville ikke ha hesten tilbake

Kort tid etter ringte Jan Ivar Johansen.  Han var litt oppfarende og virket opprørt over at jeg kunne påstå at denne hesten var OK og  normal.  Han benektet at det kunne være sant og instruerte meg nærmest til å fortelle eieren at denne hesten er gal og må avlives.  Dessuten mente han det var min plikt å spare eieren for bortkastede penger til trening.  Jeg prøver høflig å antyde at hesten var dårlig temt og nok var på ungheststadiet fremdeles,  at det slett ikke var noe galt med hestens hode.  Jeg hadde tross alt kjørt hesten annen hver dag den siste måneden.  Jeg fortalte selvsagt også om episoden hvor hesten bråstopper og reaksjonen hesten ga i etterkant.  Jeg fastholder at hesten ikke reagerte på annet vis enn mange andre hester ville gjort.  Han ga seg imidlertid ikke og understreket at hesten  uansett ikke skulle tilbake i trening hos han.  Jeg svarte at jeg måtte gjøre som eieren ville, men at han kanskje skulle kastreres her før den ble sendt tilbake.  Han fastholdt imidlertid at han ikke ville ha hesten tilbake. 

 Eieren ber meg sende hesten til slakt

En halvtime seinere ringte eieren.  Han var  veldig kort.  Hesten skal ikke tilbake til Jan Ivar og jeg kunne bare sende han til slakt! Jeg følte at han og Jan Ivar er uenige og at han var presset til denne beslutningen.  Jeg nektet derfor å sende hesten til slakt.  Noe seinere ringte han tilbake igjen og sier nå at jeg kan få hesten.  Jeg syns ikke det var en god løsning.  Jeg ville jo helst at hesten skulle komme tilbake til eieren og at alle skulle kunne se at hesten var helt OK.  Jeg kunne uansett ikke sende denne flotte hingsten til slakt.  Derved ble det til at jeg plutselig var Little Fin K. sin eier.  Sertifikatet kom i posten noen dager etter.

Nå begynner kusken å svette.  Hjelmen henger på halv åtte.

Hva nå?

Jeg lever av å trene hester for andre.  Da må jeg ha plass til å ta inn hest i trening.  Av den grunn hadde jeg egentlig ikke plass til flere hester, og slett ikke en hingst til.  Dessuten har jeg alt for mange hester selv,  fordi jeg hele tiden ”får” vanskelige hester.  Jeg bestemte meg umiddelbart for at Little Fin K. bare måtte bli vallak fordi jeg ikke hadde plass til flere hingster.   Men det ble bare sånn at jeg aldri kom så langt som til å bestille time hos veterinær.  Så Little Fin K. er fremdeles hingst og det kommer han nok til å bli i fortsettelsen også.    Nå har han hatt to måneders pause og snart er det tid til å komme igang med skikkelig fysisk trening.  

Little Fin K. har hele tiden hos meg vært super å håndtere.  Jeg kan faktisk leie han forbi både hopper og hingster uten at han bryr seg særlig.  Boksen han står på har kun et rør mot stallgangen.  På andre siden står en annen hingst på samme vis. Little Fin K. lener seg omtrent ikke på røret engang og er omtrent lydløs på stallen.  Jeg kan fritt gå inn i boksen og gjøre hva jeg vil med han.  Bare når jeg fyrer av en blitz på kloss hold legger han litt usikkert på ørene  Han er nå også kjempefin å kjøre.  Stresser heller ikke mer på stallgangen.  Han urinerer heller ikke lenger så mye og det som kommer er blankt og klart.  Jeg håper denne utviklingen fortsetter. Planen nå er å trene godt i vinter og vår.  Går alt bra kan han være startklar til sommeren.  Om du surfer innom denne siden vil du regelmessig finne oppdateringer om Little Fin K.   Jeg kan røpe såpass allerede nå at høsttreningen er påbegynt.  Om dette blir en historie med en skikkelig "Happy Ending" ? - det vil bare tiden vise.  Hellvik 11. oktober 2007

Sluttord

Mange har spurt meg om hvorfor jeg ikke skriver om hestetrening til Trav og galopp-nytt?  Svaret er at det har jeg gjort, flere ganger, men ikke noe av det er kommet på trykk.    Mange hesteeiere og hestepassere blir skadet og lemlestet av uhåndterbare hingster og av hester som flyr ut.  Mange gode hester blir også ødelagt.  Mye av dette kunne vært unngått om flere fikk mer kunnskap om hestens atferd.  Hvorfor TGN ikke vil ta inn stoff om denne siden av hestetrening vet jeg faktisk ikke.

 Jeg får fra tid til annen spørsmål om hvorfor jeg ikke har flere starthester?  Svaret er enkelt.  Jeg ”får” for mange hester som andre ikke greier med.  I mangel på tid hender det selvsagt også at våre egne hester slett ikke alltid oppfører seg supert.  Det er mye trening som skal til for å "fikse" en hest og eventuelt få en hest til start.  Det tar tid.  Desverre for meg bruker jeg det meste av tiden min på å hjelpe andre hesteeiere med sine hester.  Jeg skulle gjerne hatt tid til å hjelpe flere og til å trene fram flere travere, men så lenge det finnes hester som Little Fin K. må jeg bare prioritere å hjelpe disse. 

Annonsen i TGN har ikke til hensikt å markedsføre mine tjenester.  Jeg har jobbet over evne i flere år med problemhester og har ikke mulighet til å hjelpe alle.  Å annonsere etter flere hester ville være å forespeile folk hjelp jeg kanskje ikke er istand til å yte.  Min hensikt med annonsen var å skape oppmerksomhet om det jeg holder på med.  Det finnes så utrolig mange misforståtte hester.  Om denne historien kan hjelpe noen flere blir jeg kjempeglad.  Derfor håper jeg du som leser tar deg tid til å lese litt mer av det jeg har skrevet, enn bare om Little Fin K. 

Kan jeg komme med en oppfordring til deg om også å hjelpe en hest med problemer så ville det være at du sendte dine venner en link til denne siden.

Hilsen Ole A. Johansen

Oppdatering. 14. desember 2007